Hopp til innhold

Det skotske stykket - om du tør!

Sjelden er en opera så rystende skummel som Macbeth. I sin higen etter makt går tittelrollen og hans Lady over lik og velter et helt samfunn.

NY SYNGESTIL
"Ikke syng! Hvisk, hves, halvveis snakk frem replikkene!" Verdi drev sangerne til vanvidd under prøvene på sin nye opera. Han ville ha frem et nytt og skremmende uttrykk - ingen skjønnsang. Sopranen som hadde rollen som Lady Macbeth var dessuten ingen skjønnhet og gjorde så godt hun kunne for å følge komponistens instrukser. "Perfekt!" sa Verdi, "vi tar det en gang til!" Han ville at alt skulle sitte helt inn i ryggmargen. Barytonen hadde fått sitt livs mest utfordrende rolle i Macbeth og visste at han var med på noe historisk.

PHANTASMAGORIA
Aldri før hadde et skuespill av Shakespeare blitt tonesatt så voldsomt. Her var det truende trompeter og tromboner, fandenivoldske fioliner og panikkfremkallende pauker. I akt etter akt kunne man følge en kraftfull musikk til det dramaet som selv i dag ofte bare kalles "det skotske stykket", ettersom det blant skuespillere betyr ulykke å nevne dets egentlige tittel.

Og i 1847, da Verdis Macbeth hadde urpremiere i Firenze, satt publikum og lot seg fjetre over alskens slående teatereffekter på scenen. Her var det bengalske lys, røyk, åndevesener (apparisjoner) som steg opp fra luker i scenegulvet, gnomer og sylfider. Aller mest imponerende var de enorme lysende projeksjonene av groteske bilder, såkalte phantasmagoria, som flakket mot bakgrunnen. Alle inntrykk strømmet på, og med en stemningsforsterkende musikk som drivende faktor, kokte salen av begeistring. Den 33-årige Verdi måtte ut på scenen bortimot 30 ganger for å motta applaus. Ikke rart, ryktene hadde gått lenge om den nye operaen, og teatret hadde måttet åpne dørene fire timer før start av premieren på grunn av trykket utenfor. Nå kom utløsningen i form av endeløse applauser og bravo-rop.

MUSIKKEN SOM AKTØR
Verdi hadde villet gjøre skuespillet musikalsk, eller musicabile, som han kalte det. Altså skulle han ikke lage bakgrunnsmusikk til dramaets ulike opptrinn, men musikken selv skulle være en aktiv aktør. I den berømte søvngjengerscenen i siste akt, der Lady Macbeth er blitt vanvittig og faller om i delirium, tegner orkesteret et ærlig portrett av kvinnen som er innhentet av sine egne samvittighetskvaler. Men på samme tid uttrykker musikken medlidenhet med det falne mennesket og åpner våre øyne for tilgivelsens mulighet.

I det avgjørende slagets øyeblikk, innser Macbeth sin brøde, men samler likevel dumdristig sine tropper til et åpenbart tap. Slagmusikken rumler som et bilde på den en gang så tapre generalen Macbeth, som urettmessig tilrev seg kongemakten og endte som en grusom tyrann. Instrument jager instrument, maktens blendverk styrter sammen og blottlegger det korrumperte mennesket som må vike for en ny tid med lov og orden.

FOLKETS STEMME
Operaen gikk sin seiersgang i Europa, men i datidens operahovedstad, Paris, nølte de. Visstnok var Verdi mektig populær, men det skotske stykket fant man besværlig... Ikke før en driftig operasjef ville sette det opp i 1865, ble det fart i sakene. Kravet var at Macbeth skulle fremføres på fransk og at det måtte skytes inn en ballett for å tekkes parisernes hunger for dans. Verdi samtykket, men da han tok frem stykket etter så mange år, ville han utføre ytterligere endringer for å gjøre verket mer up-to-date. Han la til og trakk fra flere deler i notene, men den viktigste forskjellen var at siste akt ble rammet inn av kornumre der folkets stemme trådte frem.

I den reviderte versjonen åpner derfor fjerde akt med de fordrevne skotske flyktningene som lengter etter sitt fedreland. (Det klinger som et ekko av slavekoret i Nabucco - jødenes fangenskap i Babylon.) Mens tyrannparet Macbeth og Lady Macbeth går til grunne av egen anger, har flyktningene slått seg sammen med engelske soldater, desertører fra den skotske armé og den nye rettmessige kongen. I operaens finale toger de inn til seier for rettferdighet og fred mens musikken toner ut i triumf.

I ettertid er det versjonen fra 1865 som har vunnet den dominerende plassen på spillelistene, skjønt den synges på italiensk og balletten er oftest utelatt. Fremdeles gjelder det Emanuele Muzio, Verdis assistent og eneste elev, skrev i et brev etter premieren i Firenze: "For en musikk! Jeg kan fortelle deg at det er steder som vil få håret ditt til å reise seg!"

Nicolai Riise
Programsjef

Siste nyheter

Creative Awards

Internasjonal pris til BNO

Vi har vunnet prisen for mest kreative produksjon under Creative Edinburgh Awards med lydkunstprosjektet THIS EVENING'S PERFORMANCE HAS NOT BEEN CANCELLED!

Operakonsert Siste Kapittel

Operakonsert på Siljuslåtten sykehjem

Lørdag 24. oktober klokken 12 strømmet tonene fra O sole mio gjennom atriet på Siljuslåtten sykehjem, og via OseanaLIVE til alle Norges sykehjem. For et eksklusivt publikum føltes det kanskje med ett som man var litt mindre alene.

Grieghallen

#REDALERT

Freelance-artister er kritiske i den kreative skaperprosessen. Kulturorganisasjoner over hele landet er avhengige av deres dyktighet, talent, fantasi og erfaring.