Hopp til innhold

"Det gjelder bare å holde ut første akt" - Engel

Opera er faktisk slett ikke så verst. Selv musikken til Richard Wagner med all sin pompøsitet blir spisende for gammel raddis når den oppleves levende i stort format.

I hermetisk form tror jeg ikke at jeg hadde giddet. Enkelte musikkformer fungerer faktisk best i levende live. 

I motsetning til moderne elektronika som blir fullstendig håpløst på konsert. Ikke spesielt spennende å se på en fjortis som står og veiver med armene mens musikken spilles av fra en minnepinne i bakgrunnen.

Jeg skal på ingen måte påberope meg å være noen operaekspert. Sannheten er vel at jeg strengt tatt ikke har peiling. Men etter å ha overvært en håndfull operaoppsetninger har de fleste fordommene etter hvert begynt å forsvinne. Det blir en form for voksenopplæring i godt moden alder.

For det har ikke manglet på fordommer. Oss arbeiderklassegutter som vokste opp i søndre bydel på 50 og 60-tallet hatet alt som smakte av såkalt finkultur. Spesielt klassisk musikk og opera. Kulturformer vi forbandt med Fana, Kalfaret og pent antrukne mennesker som snakket dannet bergensdialekt.

Med tiden er jeg imidlertid blitt atskillig mer tolerant. Etter 40 år i musikkbransjen, hvorav mer enn 30 år som konsertanmelder og musikkjournalist, har jeg oppdaget at smak og behag er vanskelig å diskutere. Kvalitet likeså. For strengt tatt koker det ned til det enkle begrepet kommunikasjon.

Det gjelder også mitt forhold til sjangeren opera. Selv om jeg ikke alltid skjønner hvorfor enkelte tilårskomne verk fremdeles har beholdt sin status. I utgangspunktet vil jeg likevel tro at valget av en operaoppsetning i disse dager plukkes av det beste fra det beste. Basert på en slags kriterier som går på popularitet og kvalitetskrav nedfelt i tradisjoner gjennom århundrer.

Mens popularitet innen moderne populærmusikk måles i antall treff på Spotify, er det i hvert fall ikke de samme kriteriene som gjelder opera. I så fall ville Wagner og «Den flyvende hollender» ligge tynt han. En rask sjekk viser at antall strømmetreff på den gjennomsnittlige utgivelsen av denne operaen på Spotify ligger på omkring 5000. Til sammenligning kan en sånn passe populær rapgruppe fra Loddefjord som rapper på bergensk skryte av tre-fire millioner treff på låtene sine.

Men så er da heller ikke den gjennomsnittlige operatilhører noen storforbruker av strømmetjenester. Skal en dømme etter alderssammensetningen på publikum, vil nok heller ikke dette endre seg i umiddelbar fremtid. Selv etter mer enn tre år som deltidspensjonist føler jeg meg i yngste laget når jeg overværer en operaoppsetning i Grieghallen.

Her sitter jeg nemlig blant godt voksne mennesker med hvitt skjegg og som er tynne i håret. Mitt eget utseende? Forsøker å unngå speilet mest mulig for å opprettholde illusjonen om at jeg nettopp har fylt førti.

Merkelig nok har jeg også alltid forbundet opera og såkalt klassisk musikk med dyre billetter. For så plutselig å oppdage at billettprisen, selv for de dyreste plassene, bare er halvparten av en gjennomsnittlig rockekonsert på Koengen. Og mens de yngste, det vil si dem under 30, må ut med en tusenlapp for å oppleve Markus og Martinus flankert av fem-seks dansere, slipper samme aldersgruppe med 150 kroner for en opera.

Da får du, i tillegg til gode seter, et band på nærmere 100 personer, et stort kor og et lite dusin vokalister. Dessuten slipper du å bekymre deg for regnvær.   

Fem hjerter ble karakteren til Bergens Tidendes anmelder Peter Larsen for lørdagens premiere på «Den flygende hollender». Larsen kan både klassisk musikk og opera og vet hva han snakker om. I så måte er det er håpløst for en skarve amatør innen sjangeren å gi seg ut i noen diskusjon med en spesialist.

Selv ville jeg ikke strukket meg lenger enn til en firer. Årsaken har ingenting å gjøre med prestasjonene til verken orkesteret, solistene eller koret. Men Richard Wagner har et og annet å lære når det gjelder å fange sitt publikum fra første stund.

Jeg har forresten grepet meg i å lure på hvordan menigmann tidligere om årene kunne følge med i handlingen. Før librettoene kunne overføres på skjerm. Det meste fremføres jo på italiensk og tysk. Å kombinere det å lese den oversatte teksten på papir i en mørk sal, og følge med på scenen samtidig, kan ikke ha vært lett.

Tilbake til «Den flygende hollender». Det begynte imidlertid ikke så bra denne kvelden. Første akt var nemlig kjedelig – beskjedent uttrykt. Skal en fortelle en historie, dreier det seg om gripe tak i oppmerksomheten så raskt som mulig. Men i likhet med forrige operaoppsetning, Verdis «Otello», holdt jeg på å kjede meg i hjel før pause. Jeg skal imidlertid innrømme at andre operaer har fungert atskillig bedre fra første stund.

At første akt også var dominert av mannlige solister bedrer heller ikke saken. Inntrykket mitt av mannlige operasangere er dessverre heller ymse. Det blir litt for lite trøkk. Litt for pusete og forfinet. Jeg har ennå til gode å bli skikkelig imponert. Da foretrekker jeg heller mannlige rockevokalister.

De kvinnelige solistene blåser meg derimot av banen gang på gang.  Denne kvelden var det Elisabeth Teige som sørget for bakoversveisen i rollen som Senta. Vel verdt å lide seg gjennom en gudsjammerlig kjedelig første akt for.

At det ble happy ending til slutt kan nok knapt betegnes som noen skuffelse. Men noe uvant. Tradisjonelt skal det jo ende med død og tragedie.

Neste gang jeg ser en opera har jeg imidlertid bestemt meg for å stille en time før. Slik at jeg får med meg innledningen til Gunnar Danbolt. Få litt mer peiling på hva det handler om.

Jeg gikk glipp av finalen i Melodi Grand Prix denne kvelden. No problem. Men fikk med meg Kristopher Schau og The Dogs på Garage. Ekte kultur det også.

Siste nyheter

Ingvild Schultze Florey

Gratulerer til våre Unge Stemmer

En velfortjent ferie venter sangerne på talentprogrammet Unge Stemmer, som akkurat har avsluttet et semester med strålende resultater!

Sesongprogrammet 2018/19

Sesongprogrammet for 2018/19 er lansert

Velkommen til en ny sesong med stor opera og vakre stemmer! Her er noe for alle tilstander, i et program som spenner fra det romantiske og lengtende til det optimistiske og morsomme.

Den flyvende hollender

Norsk sensasjon i Dresden!

Vår stigende operastjerne, Elisabeth Teige, debuterer på operaen i Dresden i dag, 4. mai, hvor hun skal synge den krevende rollen Leonore i Beethovens mektige opera Fidelio. Da hun nylig besøkte Bergen Nasjonale Opera i rollen som Senta i Den flyvende hollender, tok hun publikum og presse med storm.

Berlioz Grande Messe Des Morts

Et kors eller 3000 franc

Berlioz’ store rekviem, Grande messe des morts, sprenger alle grenser for kirkemusikk. Verket ble bestilt av den franske staten, og i møte med byråkratiet ble komponisten godt kjent med hvor langt han kunne strekke sin egen gode vilje og tålmodighet. Her kan du lese den hoderystende historien.

Den flyvende hollender

Glimrende kritikk i Opera Now

Den flyvende hollender får skryt på alle plan. Ifølge det internasjonale operamagasinet har koret aldri sunget bedre. Solistene omtales som sensasjonelle, slående, lekne og fargerike og scenografien som var den klippet ut av et maleri.

Operaen i Bjørvika

Hurra for Den Norske Opera & Ballett!

I disse dager feirer operaen i Oslo sine første 10 år med brask og bram. Med sin dristige arkitektur vekker det flotte bygget fremdeles internasjonal oppsikt, og her hjemme er operahuset blitt et nasjonalt ikon. Kunstartene opera og ballett er i oppsving, og effekten på resten av landet er stor.