En fremmed mann, en lengtende kvinne

Gutten med en trøblete barndom, forsvant inn i en verden av poesi, musikk og teater. Der formet han et eget univers samtidig som han forsøkte å holde det virkelige livet i tømmene. Som voksen gikk drøm og virkelighet over i hverandre og gjorde store utslag i hans operaer. Her er historien om hans første suksess og nederlag.  

Et kompliserende forhold 

Han var 23, hun nettopp fylt 27. For å tilfredsstille prøyssisk lov måtte han lyve på seg ett år, og hun justere ned alderen til 24. Dermed var det klart for bryllup mellom det offisielt jevnaldrende paret Richard Wagner og Minna Planer. Alt så ut til å gå rette veien for de nygifte. Minna hadde fått et engasjement som skuespillerinne, og Richard var utpekt som musikkdirektør, begge ved teatret i Königsberg, nåværende Kaliningrad. Men lykken snudde brått. Etter et par måneder gikk teatret konkurs og de nygifte stod uten inntekter. Et kompliserende forhold var at Minnas angivelige søster egentlig var hennes datter. Da Minna var 15 år gammel fødte hun i dølgsmål etter å ha vært utsatt for en voldtekt, og i de påfølgende årene ble barnet presentert som en yngre søster. Richard aksepterte den brå familieforøkelsen, trolig fordi hans familiebakgrunn var alt annet enn strømlinjeformet.  

Hvem er min far og hvor er min kone? 

Innen Richard hadde lært seg å stå oppreist på to ben, døde faren hans. Skjønt var det hans kjødelige far? Richard som var yngst i en søskenflokk på ni, hadde som voksen sine tvil. Faren var jurist og arbeidet i politiet, men på fritiden var han en ivrig amatørskuespiller. Mens faren moret seg på de skrå bredder med de lokale skuespillerinnene på kveldstid, hadde moren besøk hjemme av en portrettmaler som også var dikter og skuespiller. Etter farens død gikk det ikke lang tid før mor og kunstnervenn var gift. Det gikk ikke bedre enn at den nye stefaren gikk bort da Richard var ung gutt. Han som senere skulle ble kjent som en av operahistoriens aller største komponister, ble nå plassert hos forskjellige slektninger i tur og orden. Denne urolige oppveksten uten en klar farsfigur som rollemodell fikk sine konsekvenser. Til tross for at han var ute av stand til å konsentrere seg om en helhetlig utdannelse, holdt han fast ved interessen for poesi, musikk og teater. Litt her og litt der bygget han gradvis opp kompetanse og erfaring i operafaget og jobbet seg opp som kormester, dirigent og komponist. Nå stod han altså på bar bakke som nygift ung mann med ansvar for en stedatter og rammet av konkursen ved teatret i Königsberg. Var det noe han ønsket aller mest, så var det å holde familien samlet. Men Minna orket ikke tanken på fattigdom, tok med seg datteren og stakk av gårde med en nyrik handelsmann i håp om bedre tider. Et halvt år senere ble familien gjenforent i full forsoning i Riga. Richard hadde blitt ansatt som sjefdirigent ved operaen der, og Minna hadde mistet interessen for den nå nyfattige handelsmannen.  

En drøm og en storm 

I Riga hadde Wagner store idéer om hvordan en operaforestilling burde være. Dirigenten, altså ham selv, skulle ha all makt, bestemme sangere, regi og scenografi. Hans eksklusive smak ble meget kostbart for operahuset, og etter to sesonger var det slutt for den unge dirigenten. I løpet av de siste årene hadde han pådratt seg en ikke ubetydelig personlig gjeld. Det var hissige kreditorer både i Tyskland og nå også i Riga, og flukt så ut til å være den eneste utveien. Ettersøkt for økonomisk mislighold og fratatt passet, smøg den lille familien seg i ly av nattens mulm og mørke over i en seilskute med kurs for Frankrike. Et hell i uhellet var at han lenge hadde hatt en drøm om å triumfere i Paris med en egenkomponert, grandios opera. Nå hadde han med seg sin påbegynte fjerde opera i bagasjen. Rienzi lød den eksotiske tittelen, og operaen skulle få fem akter, være større enn noe annet verk og med handling fra 1300-tallets Roma. Seilasen var farefull og i Skagerak blåste det opp til storm, og kapteinen måtte søke nødhavn på norskekysten. Inntrykkene fra overfarten vekket til live idéen om en opera over historien om den flyvende hollender der det naturlige og overnaturlige settes opp mot hverandre. Nok en gang fikk Richard kjenne på naturkreftene da skipet endelig krysset Nordsjøen, og karakterene i operaen forekom ham mer levende enn noen gang. 

Gjennom skuffelse og suksess til musikkdrama 

Vel fremme på fransk jord skrev han ned et handlingsresymé og komponerte et par scener der Nordsjøens frådende bølger gav gjenklang. Samtidig fullførte han Rienzi som skulle ta Paris med storm – og hvis ikke, hadde han Den flyvende hollender i bakhånd. Det ble ingen suksess i Europas operahovedstad, det vil si, han fikk ikke en gang prøvd seg. Ingen av verkene ble antatt. Nedbrutt og pengelens forlot han verdensmetropolen med Berlin som mål. Heller ikke der ble det napp, men i Dresden ble han tatt vel i mot. Rienzi ble det vi kan kalle en kjempesuksess og gjorde sitt til at Den flyvende hollender ble antatt kort tid etter. Nyttårspremieren på Hollenderen i januar 1843 viste at verket var mer nyskapende og helt annerledes enn den tradisjonelle Rienzi. Det nye verket kom ikke helt inn under huden på publikum og ble tatt av plakaten etter bare fire forestillinger. Verket var for moderne – den 29-årige Wagner hadde vært kompromissløs: Skulle hans operaer bli bra, måtte han skrive teksten selv. Og det gjorde han i tillegg til å dirigere orkesteret, bestemme scenografien og instruere de opptredende på scenen. Kort sagt, han hadde tatt et altomfattende grep rundt verket og utviklet operaen over i en ny retning – musikkdramaet. Orkesteret i orkestergraven fortalte handlingen i operaen like mye som sangerne på scenen, og kulisser og lyssetting ble meningsbærende elementer på en helt ny måte. Det som strømmet mot salen av lyd og visuelle effekter var vanskelig å fordøye, alle regler var brutt og publikum gikk seg vill.  

Transformasjon og forløsning 

Fra Riga via Sørlandet til Paris og Dresden hadde Wagner gjennomgått en transformasjon. Og denne forandringen avtegnet seg i det stilistiske skillet mellom Rienzi og Den flyvende hollender. Alle hans personlige erfaringer, vanskelig oppvekst uten far, en fraværende mor, en utro hustru med mer skulle komme til å manifestere seg på ulikt vis i operaene fremover. Særlig kunne man se det i enkelte arketypiske rolleskikkelser som gikk igjen i ulike varianter i operaene hans. Det var alltid en mann med et litt ubestemmelig opphav, en outsider eller en fremmed med et kvinnelig motstykke som lengtet etter ren, uforbeholden kjærlighet. Det var ofte vanskelig for mannen og kvinnen å finne sammen, men innhyllet i meningsbærende mystikk gikk de elskende gjennom en renselsesprosess, eller forløsning, og skiltes i smerte eller ble forent i døden. I Den flyvende hollender avtegner arketypene seg i tittelrollen som «den fremmede mannen» og Senta gestalter «den lengtende kvinnen».

Tekst av Nicolai Riise, programsjef

Mer om Den flyvende hollender:
Regissørens dagbok - hvordan blir en opera til?
Regissørens dagbok - første uke med prøver i Bergen
Fanget av drømmer - en introduksjon for skoleelever