Hopp til innhold

Operaen om bygdedyret

Med sin første opera Peter Grimes ble den unge Benjamin Britten med ett slag verdensberømt, og ikke uten grunn. For i tillegg til genial og særpreget musikk rommer dette dramaet noe universelt gjenkjennelig: individet mot verden, outsideren mot bygdedyret.

Da den 28-årige Benjamin Britten seilte hjem til England over den minelagte Atlanteren i april 1942, etter tre års frivillig eksil i USA, var det med en bok i kofferten som skulle bli utgangspunktet for en av det 20. århundres store operaer. Under amerikaoppholdet hadde et oversjøisk radioforedrag av romanforfatteren E.M. Forster gjort Britten oppmerksom på 1700-tallspoeten George Crabbe, fra hans egne hjemtrakter i Suffolk på Englands østkyst, forfatteren av det episke diktetThe Borough, som skildrer livet og karakterene i den lille fiskerlandsbyen Aldeburgh, deriblant den folkesky og tilsynelatende mannevonde fiskeren Peter Grimes.

Med ett ble den unge eksilanten rammet av en heftig hjemlengsel. Han skjønte plutselig hvor han og hans universelle musikk egentlig hadde sine emosjonelle røtter, og han skulle etter hvert gjøre lille Aldeburgh ikke bare til sitt bosted, men også til rammen for en musikkfestival som eksisterer til denne dag, med et eminent internasjonalt renommé. Som den uutgrunnelige Grimes selv sier, når han blir oppfordret til å dra bort: «I'm native rooted here».

Britten hadde reist ut i 1939 med sin livsledsager, den legendariske tenoren Peter Pears, stemmen han skrev de fleste av sine mektigste operaroller og det meste av sin solo-vokalmusikk for. Bakteppet var situasjonen i Europa, som ubønnhørlig marsjerte inn i en ny krig, og Britten og Pears var overbeviste pasifister - et lite populært standpunkt der og da, forståelig nok. Det fikk de føle etter hjemkomsten, selv om de bidro til «the war effort» på sitt vis med veldedighetskonserter og -turneer. Dette, kombinert med at komponisten og sangeren ikke kunne snakke ordentlig om deres legning og kjærlighet, som fremdeles var kriminalisert, spiller inn i outsider-tematikken i operaen.

Den åpner også som en krimgåte, med en rettssak: Hva har egentlig skjedd før operahandlingen begynner? Hvordan og hvorfor? En ting er hevet over tvil: Peter Grimes' tidligere hjelpegutt er omkommet til sjøs. Var Grimes skyld i guttens død? Retten kommer ikke til noen entydig konklusjon, noe som gir folkesnakket ytterligere næring. Idet den egentlige operahandlingen begynner, får han en ny læregutt, som også dør på tragisk vis. Med denne repetisjonen av hendelser synes Peters skjebne beseglet, ingen vil tro ham denne gangen, og selvmord blir for ham eneste utvei.

I en viss forstand har operaen bare to hovedroller: Peter Grimes selv og koret av landsbyboerne, som kollektivt blir en formidabel og skremmende dramatisk aktør i seg selv. Av musikk skrevet på britisk jord må man tilbake til den «importerte» tyskeren Händels oratorier for å finne maken til vital og virtuos håndtering av kormusikk. Og blant «innfødte» må man i britisk sammenheng nesten 300 år tilbake til PurcellsDido and Aeneasfor å finne maken til dramatisk intensitet og psykologisk innlevelse uttrykt gjennom fullkommen og stilsikker musikk, som er noe av det som skal til for å plassere en opera på det tidløse repertoarkartet.

Koret er i denne operaen bygdedyret - et universelt, tidløst og stedløst fenomen i alle små samfunn - og massesuggesjonen bidrar i seg selv til det tragiske utfallet. Individene, inkludert Peter Grimes selv, er tegnet som verken helgener eller monstre. Det sørger både Montague Slaters libretto og Brittens musikk for. Og særlig Ellen Orford og Balstrode peker seg positivt ut, ved heroisk å motstå massehysteriet og ved aktivt å prøve å hjelpe Peter mot mobben. Men de andre er mer feige og selvrettferdige, og i flokk, som et kor, blir de rovdyr som jakter sitt bytte inn i døden.

Hver av de tre aktene er inndelt i to scener, introdusert av et orkesterforspill. Fire av disse har levd sitt eget liv i konsertsalen somFour Sea Interludes.Havet er alltid til stede, og det atmosfæriske bidrar utvilsomt til operaens klassikerstatus, men samtidig er det viktig å huske på at disse velkjente orkesterstykkene ikke bare er løsrevne naturskildringer, men også psykologiske tilstandsrapporter og dramatiske oppsummeringer.

Tekst: Eirik Lodén for Festspillene i Bergen.

Stjernetenoren Stuart Skelton synger hovedrollen i Grieghallen. Han omtales av The Sunday Times som "Surely now the Grimes of our day. Not to be missed on stage" 

Hør The Great Bear and Pleiandes fra Peter Grimes:

Av Bergen Nasjonale Opera.

Siste nyheter

Hans og Grete

Hans og Grete - En farsott på verdens operahus

Hans og Grete er en av de mest spilte operaer gjennom tidene. Bare denne sesongen blir den satt opp i 42 byer på verdensbasis med 301 forestillinger i alt fra Brisbane til Budapest, Milano til New York, Wien til Berlin.