Hopp til innhold

Et kors eller 3000 franc

Berlioz’ store rekviem, Grande messe des morts, sprenger alle grenser for kirkemusikk. Verket ble bestilt av den franske staten, og i møte med byråkratiet ble komponisten godt kjent med hvor langt han kunne strekke sin egen gode vilje og tålmodighet. Her kan du lese den hoderystende historien.

«Jeg vil begynne med Berlioz!» slo den franske innenriksministeren fast, han hadde planene klare. Hvert år ble det i Paris fremført et rekviem eller et oratorium under statens offisielle seremoni til minne over falne franske soldater. Pomp og prakt som bare franskmenn kan utvise, fylte den årlige hendelsen, men ministeren var allikevel misfornøyd. Han mente at musikken trengte fornyelse, gammelmodig og stiv som den var, og derfor ville han bestille et nytt verk hvert år. 

Men det hastet for innenriksministeren, hans periode var straks over og skulle han få satt sin plan ut i livet, måtte han handle raskt og effektivt. Imidlertid var statens musikk kulturministerens*) ansvar og det tårnet seg derfor opp til en byråkratisk maktkamp med den nyskapende komponisten i skuddlinjen. Siden innenriksministeriet betalte for seremonien, mente innenriksministeren seg berettiget til å instruere sin ministerkollega i valget av komponist. Det ble dårlig mottatt i kultursidens korridorer hvor især moderne komponister som Berlioz helst ble oversett. Det nærmet seg innenriksministerens avgang og kulturministeren hadde trenert verksbestillingen i håp om at den ikke ville bli effektuert og dermed senere glemt. Men på sin siste arbeidsdag utstedte innenriksministeren et dekret som tvang fram bestillingen – og Berlioz fikk endelig beskjed og klarsignal. Komponisten skulle få sitt honorar og staten skulle bekoste fremførelsen, alt under kulturministerens strittende motvilje. 

Anledningen var minnet om de falne under Julirevolusjonen i 1830, der ulike grener av den gamle kongefamilien kjempet om makten. Hvert år ble det i ettertid, som nevnt, avholdt en pompøs minnemarkering. Nå nærmet juli 1837 seg. Berlioz hadde arbeidet hurtig og skapt et verk større enn noen sinne. Da kom det et brev fra kulturministeren: «Seremonien til minne om de døde skal i år foregå uten musikk.» Beskjeden kom som lyn fra åpen himmel og luktet stygt av hevn over den avgåtte innenriksministeren. Altså, komponistens store messe for de døde – Grande messe des morts – var avlyst, og med det uteble honoraret. Berlioz innledet dermed en kamp mot kulturministeren for å få belønning for strevet, men ikke en franc var å se.  

Senere utpå høsten varslet kanonene ved Invalidedomen fransk tap i slaget ved Constantine i Algerie. Nå kom en tredje minister på banen: krigsministeren trengte et rekviem umiddelbart, og Berlioz øynet håp for sin dødsmesse idet han ble sendt fra det ene ministeriet til det neste. I musikkens indre kretser begynte de eldre komponistene å røre på seg. De følte seg forbigått, klaget sin nød, men ble dysset ned og tilbudt Æreslegionens kommandørkors – krigsministeren var pragmatisk. Kort tid etter kunne han bekrefte at Berlioz’ verk skulle fremføres med komponisten som musikalsk leder. Da var det tid for kulturministeren til å hevde seg igjen. Han ville bestemme dirigenten og utpekte en fra den eldre garde med bred erfaring fra slike store anledninger.  

På den femte dagen i desember 1837 var Invalidedomen i Paris fylt til randen av notabiliteter, presse, militære og en enorm menneskemengde. Det de skulle få høre var et rystende vell av lyd. Et øs av klanger i alle styrkegrader og tonehøyder. Ingen hadde hørt maken til kaskader av musikk. Et digert orkester med 200 korister flankert av fire blåsergrupper og ti paukister. Domen dirret, og da tonene ebbet ut etter en drøy time, var etterklangen blandet med lyden av stille sukk, tørking av tårer og hjertebank. Under verkets høydepunkt måtte Berlioz ta over taktstokken på et blunk da den eldre dirigenten «kom ut av det». Var det dirigenten og kulturministeren som hadde lagt et siste komplott mot Berlioz? «Måtte Gud tilgi meg om jeg tar feil», skrev Berlioz om hendelsen i sine memoarer. Suksessen var i hvert fall et faktum, og heder og ære strømmet mot komponisten.  

Om fremførelsen hadde en etterklang, fikk det økonomiske oppgjøret et etterspill. Krigsministeren ville dekke alle kostnader for fremførelsen, men bare på vilkår at den nyinnsatte innenriksministeren betalte ut bestillingshonoraret til Berlioz. Egenhendig måtte Berlioz bringe innenriksministerens skriftlige bekreftelse på at utbetaling ville skje fyllest, til krigsministeren som gav ham pengene – 10 000 franc. Berlioz måtte så selv betale alle de medvirkende, inkludert dirigenten som sviktet. Sitt eget honorar på 3 000 franc hadde den prøvede komponisten ennå ikke mottatt. Kulturministeren vegret seg grunnløst, for han hadde lovet både den forrige innenriksministeren, og nå også krigsministeren, å utbetale honoraret til komponisten.  

Berlioz, skaperen av det mektige verket som hadde rørt så mange, reddet Frankrikes ære og ført musikklivet fremover, stod tilbake helt uten betaling. Hans taktikk var nå å fotfølge kulturministeren. Etter flere uker fikk han ham endelig i tale. «Min kjære Berlioz,» sa ministeren innsmigrende, «summen som var satt av til Dem er forsvunnet og disponert til andre formål. Jeg vet dessverre ikke i hvilket departement det er skjedd. Hva med Æreslegionens kors i stedet?» Berlioz ble rasende, skrek, veltet en stol: «Til helvete med Deres kors! Gi meg pengene mine! Har jeg dem ikke innen kl. 12 i morgen, skal jeg lage en skandale så stor som De aldri før har sett!» Raseriet hadde sin virkning og ti minutter senere kom ministeren prompte med pengene.  

Noen år senere ble den tidligere innenriksministeren gjeninnsatt og noe av det første han gjorde var å tildele Berlioz Æreslegionens kommandørkors for sin innsats med rekviemet. Både kors og francs ble til slutt belønningen. Men Berlioz glemte ikke den som først hadde hatt tro på ham: Da Grande messe des morts endelig ble trykket, dediserte Berlioz verket til den fremsynte og musikkelskende ministeren, og hans fulle navn var Adrien Étienne Pierre, comte de Gasparin. Han hadde kjempet under Julirevolusjonen og mistet mange av sine.     

Av Nicolai Riise
Programsjef BNO 

*) På denne tiden ble ikke tittelen kulturminister brukt i Frankrike. Øverste sjef for kulturen var direktøren for Beaux-Arts, Skjønne Kunster, som en av flere direktører i Innenriksministeriet. Her bruker jeg tittelen for enkelhets skyld.

Siste nyheter

Den flyvende hollender

Norsk sensasjon i Dresden!

Vår stigende operastjerne, Elisabeth Teige, debuterer på operaen i Dresden i dag, 4. mai, hvor hun skal synge den krevende rollen Leonore i Beethovens mektige opera Fidelio. Da hun nylig besøkte Bergen Nasjonale Opera i rollen som Senta i Den flyvende hollender, tok hun publikum og presse med storm.

Den flyvende hollender

Glimrende kritikk i Opera Now

Den flyvende hollender får skryt på alle plan. Ifølge det internasjonale operamagasinet har koret aldri sunget bedre. Solistene omtales som sensasjonelle, slående, lekne og fargerike og scenografien som var den klippet ut av et maleri.

Operaen i Bjørvika

Hurra for Den Norske Opera & Ballett!

I disse dager feirer operaen i Oslo sine første 10 år med brask og bram. Med sin dristige arkitektur vekker det flotte bygget fremdeles internasjonal oppsikt, og her hjemme er operahuset blitt et nasjonalt ikon. Kunstartene opera og ballett er i oppsving, og effekten på resten av landet er stor.

Elisabeth Teige og Bror Magnus Tødenes

Jubel for de to norske solistene

Lovordene strømmer både frå kritikerene og fra publikum som har sett og hørt sopranen Elisabeth Teige (Senta) og tenoren Bror Magnus Tødenes i aksjon på Den flyvende hollender.

Den flyvende hollender

Pressen om Den flyvende hollender

"Dette er Wagner på høyt internasjonalt nivå" - Aftenposten
"En flott, blendende og fargemessig spektakulær forestilling" - NRK
"Hun er en storslått, dramatisk sopran" - Bergens Tidende