Hopp til innhold

Sex, vold og moderne opera

Helt fra tidlige tider har opera vært eksplisitt. Ofte like barbarisk som romantisk - og med langtrukne dødsscener. Men hva med iscenesettelsen? Må den være satt til fortiden?

I 1643 ga den italienske komponisten Monteverdi oss keiser Nero, barbarisk og lidenskapelig. Den skruppelløse elskerinnen hans, Poppea, forfører seg til makt og knuser alle hindre på veien. Mozarts antihelt Don Giovanni var fri for alle metoo-hensyn, kontinuerlig og ustyrlig utro og blodtørstig – før han ble sendt til helvete. Så kom epoken en historiker har gitt den uforglemmelige benevnelsen «det tyske operaproblemet» – en tidsalder med romantikkens glød sammen med mørk og skitten kjærlighet fulgt av langtrukne dødsscener. I Italia, den mer utilslørte erotikkens land, brakte Verdis melodramatiske produksjoner med seg voldsomme massakrer, forgiftninger og vågale allianser, krydret med saftige affærer. Og så videre, frem til det 21. århundret, som er grepet av en ny operarealisme og en usunn fiksering på psykoser eller seriemord.

Men hvordan alt dette blir iscenesatt er en annen sak. Bergen Nasjonale Opera skal snart vise en ny produksjon av Mozarts La clemenza di Tito (Titus’ nåde). Historien er lagt til antikkens Roma og handler om sex, vold og makt – en tekst som var like urovekkende da komponisten skrev operaen i 1791 – som den er i dag. En ekstremistisk handling utført av en fanatisk ungdom. Påvirket av sin grusomme elskerinne setter han byen i flammer og truer med å drepe landets hersker.

Hvordan skildrer vi dette? Som på Mozarts tid – i kostymer fra 1700-tallet? I toga, med hoder prydet av romerske laurbærkranser? Eller med et friskt blikk som en fortelling rundt dagsaktuelle spørsmål?

For noen år siden stilte Londons Royal Opera spørsmålet om «moderne oppsetninger» generelt sett. I de siste tiårene, sa de, har operaverdenen blitt revolusjonert, med hovedfokus på drama fremfor musikk. Regissørene, postulerte Royal Opera House, har noen ganger gjenfortolket klassikerne på eksplisitt vis, og det har fått publikum til å klage over «sjokktaktikker». Responsen, og den var det mye av, har variert mellom et rasende: «en grotesk, barnslig Rigoletto!» og «Skandaløst! Hans og Grete med en TOPPLØS heks!» og den mer aksepterende «De fleste operaer inneholder sex og vold. Hva er problemet?»

Uunngåelig nok dreide samtalen seg over på enkelte regissørers totale arroganse, som spiller ut egoet sitt og lager oppsetninger med lite tilknytning til teksten i operaen og, enda verre, til musikken. Begrepet «regiteater» – som bokstavelig talt betyr «regissørens opera» – har vært gjenstand for mye tradisjonalistisk forakt og fnysing i de siste ti årene, og unge (og ikke så unge) europeiske regissører roper av fryd mens de polerer sine kalde og glatte scener for å vise noe som ikke kan beskrives som annet enn bisart. Verdis Rigoletto i Guantánamo? Kjør på!

Hvordan oppsto alt dette? Med noen bemerkelsesverdige unntak mangler ikke operarepertoarene drama, og de trenger ikke «oversettere» som kan vampe dem opp. Og regiteater betyr da vel bare at det er regissøren som står ved roret. En flink regissør klarer å sette forutinntatthet til side og se med nye øyne på tekst og musikk, med total respekt for begge, og så kommunisere frisk, inspirerende tenkning – som kan, eller ikke kan, være tradisjonell – til publikum. En dårlig regissør er narsissistisk, har et sterkt ønske om å sjokkere eller bevise seg selv, eller på en eller annen måte henge ut publikum som så dumme eller ubevisste om tidsånden at de ikke klarer å følge konseptet.

BNOs regissør for La clemenza di Tito er Rodula Gaitanou, en kunstner som er så tankevekkende, oppfinnsom og emosjonelt intelligent at det virker som Mozarts musikk strømmer på guddommelig vis fra scenen. Slik komponisten ønsket det, dreier fortellingen seg om en gruppe lidenskapelige mennesker som sitter fast i et drama som både er nært og ekstremt politisk. Er det en «moderne» produksjon? Er den utradisjonell? Se hva du selv synes; stol på egne øyne og ører. Mozart, som elsket å ta risiko, ikke var redd for sex, vold eller modernitet, vil ikke skuffe deg.

Mary Miller
28/02/20

Oversatt av Inger Sverreson Holmes

Foto: Fra prøvene i Grieghallen

Siste nyheter

Ingvild og Ingeborg

Understudy til norsk operastjerne

Ingvild Schultze-Florey har den siste måneden vært skyggen til Ingeborg Gillebo, en av norges mest suksessrike sangere. "Jeg har hengt på henne som en klegg", sier den unge mezzosopranen om tiden som understudy i Grieghallen.

La clemenza di Tito

Avlyst: La clemenza di Tito

På bakgrunn av utviklingen av korona-pandemien har Bergen Nasjonale Opera og Musikkselskapet Harmonien besluttet å avlyse operaen La clemenza di Tito med premiere 21. mars.

Lyttelos

Lyttelos: La clemenza di Tito

Vil du også bli en Mozart-elsker? Eller ønsker du bare en ny og annerledes opplevelse av hans musikk? Bli med lyttelosen inn i Mozarts opera La clemenza di Tito. Få dager senere kan du se operaen i Grieghallen!